1,7 milliarder indere, 4 studenter, 1 reise : Min første samtale med en indisk jente

- - Hei! Trenger du hjelp?

Det er en av mine første dager på Ambedkar University Delhi, eller AUD, som det også kalles. Jeg står med et kart over campus og prøver å finne veien til bygget der jeg skal ha min første forelesning. Jenta som spør smiler til meg, og fortsetter:

-
" - Jeg kan vise deg veien hvis du vil, men det er lenge til første forelesning starter."

Jenta presenterer seg som Nischa. Hun virker yngre enn meg, er kort av vekst og har mørkt hår som virker langt av tykkelsen på hårknuten hennes. Jeg må se ganske lost ut, for hun drar meg ned på en benk og ønsker å prate med meg. Hun spør meg hvor jeg kommer fra, og øynene hennes lyser øyeblikkelig opp når jeg forteller at jeg er fra Norge og Europa. Selv forteller hun at hun er oppvokst i Delhi og studerer menneskerettigheter på AUD. Senere vil hun jobbe i FN. Jeg blir imponert over hvor høye ambisjoner hun har, og forteller henne om det mer avslappede forholdet vi nordmenn har til utdanning og framtid. Nischa rynker pannen og ser med et svært alvorlig ut.

-
" - Utdanning er livsviktig. Uten det kan du ende opp som en hvilken som helst på gata. Foreldrene mine vil gjøre hva det skal være for å få meg utdannet, så jeg er forventet å få gode karakterer i alt. Hvis jeg får middelmådige karakterer, skriker mamma til meg.[1]

Nischa fortsetter uanfektet og forteller om familiens holdninger og regler, mens mine egne farer rundt i hodet mitt. Jeg blir både overrasket og sjokkert over det jeg hører. Mine foreldre aldri ville blitt sinte på meg hvis jeg hadde gjort det dårlig på en eksamen. Jeg kan heller ikke tenke meg at de ville nektet meg å være sammen med venner på kveldene eller gå med bare armer. Men så minner Nischa meg på hvor jeg er.

-
- - Jeg er glad for reglene foreldrene mine setter, for jeg vet at de gjør det for å hjelpe og beskytte meg. Pappa pleier å si at: «Barn er som drager. Jo mer du slipper, desto høyere flyr de[2]».

Det ligger mye sannhet i dette, men jeg finner det likevel provoserende å skulle bli sammenlignet med en drage. Jeg har aldri likt at foreldrene mine holder meg tilbake og har alltid forventet at andre unge følte det på samme måte. Likevel er Nischas stemme full av respekt når hun snakker.

-
" - Her i Delhi må man passe på hva man gjør. Man går passende kledd, og lager ikke oppstyr ute i gatene. Spesielt ikke som jente.

Selv om noe sjokkerer meg, får jeg etter hvert som hun forteller økende respekt for de holdningene og verdiene hennes familie og samfunn har. Særlig blir jeg imponert over hvordan hun bidrar til veldedighet i lokalsamfunnet. Selv om hun bruker mye tid på studiene, tar hun og familien hennes seg tid til å jobbe frivillig på en skole for blinde på kveldstid.

-
-

«Service before selves[3]». Det er et velbrukt uttrykk både her i Delhi og i resten av India. Vi mener det er viktig å ta vare på de mindre heldige. Dermed følger det å ikke være så opptatt av seg selv og sitt utseende. Jeg får for eksempel ikke lov til å farge håret.

Når det å forandre hårfarge virker så utenkelig og nærmest farlig for Nischa, får det meg til å tenke på alt det «forbudte» man gjør som ungdom i Norge. Hjemme, hvor man blir sett på som nerdete og gammeldags om man velger ikke å drikke før man er atten, og hvor trettenåringer røyker i hjørnet av skolegården uten å bry seg om at lærerne ser det. Alt dette virker veldig sjokkerende på Nischa. Hun lurer på hvordan foreldrene våre tillater det og hvordan vi klarer oss på skolen, men jeg vet ikke helt hva jeg skal svare. Det er et helt annet samfunn, en helt annen verden. Men hvorfor er det så store forskjeller?

Jeg har alltid regnet mine foreldre som strenge. Rettferdige, som oftest, men veldig prinsippfaste. Men når jeg nå leser om, hører om og møter andre mennesker fra andre kulturer, føler jeg meg veldig bortskjemt. I Norge vokser man opp på trygghet. Selv om man lærer helt fra man er liten at skole og utdanning er viktig for framtiden, lærer man samtidig at man alltid er trygg. Lav arbeidsledighet, trygd, gratis skole og helsetjenester…

-
- - Jeg vet at jeg må jobbe hardt for å få en god utdannelse, jobb og livsstil hvis jeg ikke vil ende på gata. Ungdom er framtiden. Spesielt i India, antar jeg. Her er 50 % av befolkningen under 25 år[4].

Etter hvert som vi har snakket har flere og flere studenter forsvunnet inn i de mange bygningene rundt oss. Jeg samler sammen tingene mine og følger etter Nischa inn der jeg skal ha min første forelesning. Vi blir enige om å møtes senere og jeg gleder meg til å fortelle de andre ungdommene fra Norge om alt vi har snakket om.

Kilder

The Worlds Strictest Parents, India:
https://www.youtube.com/watch?v=OxmOzLe5mVk
https://www.youtube.com/watch?v=y6_ysXo454k

Skolens hjemmeside:
http://www.aud.ac.in/

Reiseblogger:
http://briannainindia.wordpress.com/
http://www.goxplore.no/4-reisebrev-ind.cfm?ReisebrevID=141

Demografi:
http://en.wikipedia.org/wiki/Demographics_of_India
http://www.norad.no/no/om-bistand/landsider/asia-og-oseania/india

Bilde:
http://pixabay.com/en/park-bench-wooden-leisure-outdoor-385733/